Uten Filter
16.01 – 08.03.2026
I en tid der ytringsfrihet står under stadig press, er kunsten et viktig verktøy for å reflektere, utfordre og fremme åpne, demokratiske samtaler. Ytringsfriheten i kunsten kan anta mange former. Uansett form er kunsten et speil på den friheten vi tar for gitt, og samtidig et redskap for å belyse de begrensningene som eksisterer.
Utstillingen UTEN FILTER er et kunstprosjekt som undersøker kunstens rolle i debatten om ytringsfrihet. Gjennom utstillinger, konserter, samtaler og debatter vises det hvordan kunstnere historisk og i dag utfordrer makt, sensur og etablerte sannheter. Vi ønsker å skape en åpen plattform der publikum kan reflektere over kunst som språk for motstand, frihet og demokrati.
Bilde til høyre; Foto av Heine Sandvik Brekke, Capitol Hill 15. oktober 2025.
16.januar – 08.mars 2026
Deltagende kunstnere:
Agnes Btffn, Alexandra Jegerstedt, Anne Helga Henning, Anne Krafft, Anne Myrseth, Anne-Karin Furunes, Bella da Silva Buxbom, Ellen Sofie Griegel, Heine Sandvik Brekke, Håkon Gullvåg, Håvard Løvnes, Inga Dalsegg, Ingeborg Bodzioch, Kalle Eriksson, Karin Lindell, Kjell Erik Killi-Olsen, Lars Ø Ramberg, Leiken Vik, Lena Trydal, Luz Maria Sanchez Cardona, Madeleine Heyman, Marius Amdam og Oddvar I.N Daren
Bilde til venstre: Kjell Erik Killi-Olsen, Natten da månen ikke ville lyse, 1996-97
Håkon Gullvåg,
Steinkasteren, Intifada, 2009
190×190 cm
Olje på lerret
Intifada er et navn som først ble brukt på det folkelige palestinske opprøret mot israelske militære i de israelsk-okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza i 1987–1993. Den første intifadaen startet 9. desember 1987 da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir i Gaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at fire palestinere dagen før var kjørt i hjel av en israelsk bil. I løpet av få uker hadde uroen spredt seg til hele det okkuperte Palestina, og den ble sett på som en eksplosjon av frustrasjon etter 20 års okkupasjon uten noen politisk løsning på Palestina-problemet.
Uttrykket er brukt igjen om opprøret som brøt ut i 2000 (den andre intifada, eller al-Aqsa-intifadaen). Det debatteres i tillegg om hvorvidt en tredje intifada startet i Palestina i oktober 2015.
Håkon Gullvåg (1959) har hatt et stort engasjement for situasjonen i Midtøsten.
«Håkon Gullvågs utstilling i Trondheim kunstmuseum stiller en anmelder så vel som publikum overfor et dilemma: Er det mulig (og hensiktsmessig) å skille kunstnerens engasjement fra bildene?
Hvis det bare var Gullvågs engasjement for ofrene i Gaza som skulle vurderes hadde utstillingen i Trondheim kunstmuseum stått til en soleklar sekser på terningen. Bildene gir Israels overgrep et ansikt, og avskyreaksjonene får et uttrykk.
Gullvågs «fordel» er at rapportene fra Gaza ble veldig konkrete for ham. Han har selv vært i Palestina. For et år siden stilte han ut sammen med den palestinske kunstneren Sliman Mansour i Ramallah på Vestbredden og senere i Trondheim. Han kjenner det folket som ble rammet av krigen. Denne erfaringen kan oppleves i maleriene».
Lars Elton, anmeldelse 2009
Karin Lindell
7.10. De tapte barna, 2024
Installasjon
Prosjektet er en tekstilinstallasjon som tar utgangspunkt i den humanitære katastrofen i Gaza etter 7. oktober 2023. I konfliktens kaos skriver foreldre barna sine navn på kroppene deres for å gjøre identifikasjon mulig. Denne praksisen er blitt et sterkt symbol på frykten, tapet og den ekstreme sårbarheten barn lever under. FN og flere menneskerettighetsorganisasjoner rapporterer om tusenvis av drepte barn i løpet av de første månedene av konflikten.
Installasjonen består av fem trillebårer og 120 tekstile objekter. Trillebårene fungerer som visuelle og symbolske bærere av hvordan barnas liv blir behandlet – som noe som kan fraktes bort, flyttes og fjernes.
Objektene er laget av sammenrullede stretchlaken som er sydd sammen for å oppnå en kroppslignende form. På hvert objekt er et palestinsk, muslimsk navn brodert med rødt garn. Fargen viser til både sårbarhet, blod, og en insistering på at hvert barn hadde et navn, en identitet, en historie.
Målet med prosjektet er å skape et rom for refleksjon og sorg, men også et rom for at hver enkelt beskuer må forholde seg til de individuelle livene bak tallene. Installasjonen ønsker å gi de tapte barna en symbolsk, men verdig plass i vår kollektive bevissthet.
Tidligere utstillinger
