Isfjellteknikk
Edvine Larssen
16.01 – 22.03.2026
Edvine Larsen ønsker å skape sanselige og imaginære arbeider som bygger på naturreferanser som isfjell og isbreer, men også til årstid, som et bilde på forgjengelighet. Klimakrisen er nå et sørgelig faktum. Våre isbreer krymper mer på sommeren enn de legger på seg på vinteren, og dette kan anses som et bakteppe for denne utstillingen som også har klare referanser til litteratur og teater, gjentagende tema i Larsen’s kunstnerskap.
16.01.26 – 22.03.26
Tittelen; Isfjellteknikk, er hentet fra et begrep som særlig knyttes til forfatteren Ernest Hemingway, og kan sies å være en form for minimalisme innenfor den litterære sjanger, som berører vår evne til å forestille oss mer enn hva vi konkret ser, på samme måte som et isfjell som har en mye større masse under vann enn hva som er synlig på overflaten.
Når man ser på kunsten Edvine Larssen har vist siden hun gikk ut fra Kunstakademiet i Trondheim i 2005, er det tydelig at hun har en klar ide om hvilken retning hun ønsker å utforske. Dette inkluderer dog en filigransligende miks av ideer, konsepter og ulike mentale tilstander som karakteriserer vår tidsalder. En pågående og dyptpløyende inspirasjon for henne er det japanske konseptet [Ma], som referer til stillhet, tomhet og øyeblikk for kontemplasjon. Konseptet er komplekst og umulig å definere, og som alle konsepter, endres det over tid og i de ulike kulturene som bruker det.
Denne formen for muterte konsepter inspirerer Larssens arbeid og fokus. Hun kommer fra Nord-Norge, hvor landskapet er fjellrikt, men samtidig ekspansivt og omringet av havet. De dramatiske lysendringene: Vinterens mørketid og solen som aldri går ned på sommeren, skaper den sesongbaserte psykologien som er kjent for alle som har erfart dette. Det er noe teatralsk over dette. Bevisstheten for lys og mørke, innholdet og stemningen det skaper i verkene, er et konstant trekk i hennes kunstnerskap. Et annet som også resonnerer til det nordlige landskapet, er bruken av skala og dets variasjon. Hun skygger ikke unna en skala som kan kalles monumental, men er samtidig like presis når hun velger å arbeide i mindre format.
Teatralitet er et av elementene Larssen ofte benytter seg av i sine store installasjoner. Scenen, særlig i hennes tidligere verk, var ofte bygd i en sånn skala at det inviterte betrakteren til å bevege seg fysisk inn på den, og på mange måter bli aktører for de andre som er til stede. Scenen hun designer framkaller den sobre innstillingen fra det japanske Noh teateret. Men, dramaturgien i Larssens arbeider er ofte uttrykt gjennom ren poesi – sanselige ord som framskaper scenens emosjonelle atmosfære. Ord og poesi spiller en avgjørende rolle i hennes arbeid.
Å installerer en samtidskunst-utstilling er ofte like bevisst planlagt som en scene i Noh teateret. Dette stemmer også med denne utstillingen. Bevissthet til arbeidenes skalering i relasjon til utstillingsrommenes særtrekk og dimensjoner er noe Larssen har vurdert med omhu mens hun har arbeidet med denne utstillingen. Hun har tatt utgangspunkt i utstillingsrommets saler og måten de kan skape en sammenhengende harmoni eller dialog.
Maaretta Jaukkuri
Tidligere utstillinger
