Ingvild Eiring
Mysterier
Åpner 12.juni 2026
I Ingvild Eirings dioramaer åpner det seg små, lukkede verdener – ladet med fortelling, stemning og en nesten foruroligende grad av detaljrikdom. I utstillingen Mysterier inviteres vi inn i interiører og tablåer befolket av antropomorfe mus, plassert i scener som balanserer mellom det hjemlige og det gåtefulle.
12.06 – 13.09.2026
Eiring arbeider innenfor en tradisjonell dioramaform, historisk knyttet til fremstillinger av monumentale hendelser og nasjonale narrativ. Hos henne forskyves dette perspektivet: de store historiene erstattes av intime, sanselige og ofte tvetydige fortellinger. Inspirert av viktoriatidens estetikk, populærkulturelle referanser og filmatiske virkemidler, skaper hun rom som fremstår både tidløse og presist situerte.
Flere av arbeidene henter impulser fra kunstnerens egen bakgrunn i Nord-Norge og Nord-Østerdalen. Her veves elementer av lokal historie, overtro og folkelig mystikk sammen til scener som oppleves både gjenkjennelige og fremmede. Det er en verden der det hverdagslige rommer noe uuttalt – en antydning om at noe har skjedd, eller er i ferd med å skje.
Ingvild Eiring arbeider for tiden med en utforskning av kulturarv, slektsfortellinger og myter, historiske hendelser og egne minner. Ved siden av de mer omfattende dioramaene skaper hun også mindre karakterstudier og kunstnerportretter, som gir rom for nærgående observasjon av individets uttrykk og historier.
Alt er trist deiligt trist (2024) er et diorama inspirert av fortellinger om sykdom og frykt i etterkrigstidens Norge. Handlingen er lagt til 1950-tallets polioepidemi, der angsten for smitte preger hjemmet og hverdagen. Sykdommen gis en form lånt fra Theodor Kittelsens Pesta-skikkelse – en usynlig trussel som kan snike seg inn gjennom en åpen dør. Interiøret er hentet fra en slektsgård i Østerdalen.
Kulingvarsel (2026) er Eirings første utendørs diorama inspirert av oppveksten i nord, der skoleveien følger havet gjennom mørketid og uvær. Tittelen viser til værmeldingen som lød fra radioen hver morgen – en varsling som satte rammen for dagens ferd. Scenen formidler en lang og krevende reise, ofte tilbakelagt med spark, men også en opplevelse av stillhet, natur og en egen form for magi langs fjell og sjø.
Alle elementer i dioramaene er utført for hånd. Eiring arbeider på tvers av teknikker og materialer: hun syr, broderer, strikker og modellerer, bygger møbler og interiører, og skaper selv de små kunstverkene som inngår i scenene. Denne materialbevisstheten gir arbeidene en fysisk tyngde som står i kontrast til deres beskjedne format. Samtidig åpner miniatyren for en utvidet forestillingsverden, slik den franske filosofen Gaston Bachelard (1884-1962) beskriver; et lite rom som rommer erfaringer av tid, minner og drøm. Han poengterer at hus tilbyr beskyttelse. Rommene til et hus er bebodde plasser. Derfor har de lite å gjøre med geometri eller arkitektur. Hver plass og hver gjenstand har minner og mening på grunn av alle tingene de har vært vitne til.
Eiring har selv beskrevet dioramaet som en form for stumfilm: et frosset øyeblikk hvor betrakteren ledes gjennom fortellingen via komposisjon, lys og detalj. I dette stille rommet aktiveres publikums egen forestillingsevne – det er opp til oss å fylle tomrommene, tolke relasjonene og fullføre historien.
Dette er Eirings andre utstilling på K-U-K. Med Mysterier utdyper hun sitt særegne univers – der det intime formatet rommer fortellinger som strekker seg langt utover sine fysiske grenser.
Tidligere utstillinger
